Du er god nok i massevis – om omsorg og psykisk helse.

La meg fortelle deg om Anny. Hun bodde i gangavstand for små føtter og hun vinket fra vinduet sitt helt til jeg kom meg hjem. Hun var alltid hjemme og hadde verdens tryggeste fang. Hun hadde angst, tvangshandlinger og forsøkte flere gang å ta livet sitt. Jeg elsket henne.

image

Hun forlot omtrent aldri sitt hjem. Hun fikk kuler på halsen og raste ned i vekt, men gikk ikke til lege. Det er mange grunner til hvorfor personer med psykiske lidelser har vesentlig lavere  gjennomsnittsalder.

Som barn skjønte jeg ikke hun var syk. Jeg diltet etter henne, fra vindu til vindu – flere runder om dagen. Vi sto opp på stoler for å åpne skap, flyttet en ting over til andre siden for så å lukke skapet. Jeg fikk ofte pepperkjeks fra et av skapene. Kung Oskars pepperkjeks som jeg kunne dyppe i melk. Som voksen ble jeg fortalt at det betydde mye for henne at hun fikk lov til å være min dagmamma. Jeg var på besøk hver dag fra jeg var rundt fire og til hun døde da jeg var fjorten. Hun fulgte meg ut med samme hilsen alltid: «Må du leve og blomstre og komme snart igjen… og ikke snuble i trappa». En stor del av min trygghet i dag har jeg ervervet gjennom tid sammen med henne. Vi har stått på de samme fjell.

image

Hun tok Valium. Noen ganger mye. To selvmordsforsøk kan jeg huske, men hun passet på at det ikke var jeg som fant henne. Disse gangene havnet hun på sykehus. Da hun kom hjem igjen var hun stille og unnvikende i blikket, men snart var hun den samme. Jeg fikk pynte henne på håret, hun sparte på tomme hermetikkbokser og lekte butikk sammen med meg. Sammen sang vi «milde Jesus, du som sagde», vi løste kryssord, leste Se&hør, vasket klær i kjelleren og brettet klærne når de luktet sommer. Hos Anny var det alltid blomstrede katter. Hun ga meg sin bestemors Postel fra 1850 og lærte meg å lese gotisk skrift. Min første lest strikket jeg sammen med henne som fire-åring i strikkeklubben JARL som besto av henne, meg og et par andre unger. På vedkassen satt hun og så utover bygda, fortalte om gamle dager og lo høyt av mine spørsmål som «Hva betyr din peis egentlig?» Vi la ut på ekspedisjoner til fjells og på ski over myra for å drikke kakao og spise brødskive med knust rips. Vi fant bjørnespor og ble tatt bilde av for avisen. Fordi hun hentet gebisset frem før bildesesjonen, ble hun fremmed.

image

Hendene hennes var finest av alt. Hun viste bilder, pekte og forklarte med lange, tynne fingre. Jeg så, men skulle ønske jeg husket. Jeg var mer opptatt av å stryke, og klemme på de tydelige blodårene hennes. Unntatt slike stunder, var hendene hennes aldri i ro. Hun kunne snakke om det samme gang på gang. Det var nesten som om hun sang, en slags rytme i det hun fortalte mest til seg selv.

Andre voksne pratet fra tid til annen om henne, at «ho hadde nerva». Jeg tenkte det var noe fint. Da jeg fikk spørsmål om hva jeg skulle bli når jeg ble stor, svarte jeg: «Jeg vil bli som Anny», og skjønte ikke latteren som fulgte. I dag skjønner jeg mer. Om det er noen døde mennesker jeg skulle ønske jeg kunne møtt igjen så er det henne. Jeg ville sagt at ho var god nok i massevis og at jeg fortsatt prøver å bli som henne.

Det snakkes mer om psykisk sykdom i dag, og vi har andre diagnoser enn «nerver». Begrep som «deppa» og «angst» er allemannseie. Likevel blir vi kan hende litt stillere, spør mindre og besøker sjeldnere personer som lever med psykiske lidelser over lengre tid. Anny var nesten aldri utenfor heimen, men folk kom hjem til henne. Hun spådde i kaffegrut og lo høyt. Ho hadde omsorg for mange, og mange hadde omsorg for henne.

Jeg mener vi må trene på å gi omsorg. Det vil være av særlig betydning for personer med psykiske helseutfordringer, og det kan i grunn være hvem som helst av oss. Sykepleiere er ikke alene om å gjøre omsorg, men vi er «eksperter» på omsorgsteori. Det er gode grunner til hvorfor studiet består av så mange timer etisk refleksjon. Vi skal være i stand til å håndtere akutte hendelser og forstå kliniske symptomer på sykdom – men vi er nødvendige også for de pasientene hvor endring ikke kan sees fra dag til dag. Personlig, ser jeg betydningen av sykepleieres omsorgsperspektiv i psykisk helsearbeid og minner om NSFs landsmøtevedtak om at fremtidens spesialsykepleiere i psykisk helse må ha minst 30 studiepoengs fordypning i sykepleie.

Noen ganger tar jeg meg i å tenke hva Anny ville ha sagt eller ment om det jeg gjør. Kan hende ville hun ha ment seg utlevert her? Jeg tror hun ville vært enig om at slike tema bør belyses. De som kjente henne vet at jeg mener det godt, veldig godt.

God sommer allemannalle og tenk på om det er noen du kan besøke på veien ut?

image

 

 

 

Reklamer

7 kommentarer om “Du er god nok i massevis – om omsorg og psykisk helse.

  1. Kjempefint skreven Lill! Etiske refleksjoner på utdanningen er vel kjempeviktige for akkurat slike historier. Hvordan ellers forstå Anny og hennes liv (og tilstand). Tror at vi er mange som så de voksne med et naivt men velmenande blikk (men noen har sikkert også fått de voksnes formaning om at noe var galt eller verre, farligt). De vi må jobbe for i utdanningen er å artikulere for er å ikke la øvelsesrommet bli den totale læringsarena. Hvordan skal sykepleiestudenter da lære seg å se, høre, lukte, oppleve gjennom å kjenne på den syke. Altså bruk av sansene! Men historiene er knagger til de som ikke har erfaring, til de får eller forstår sine egne «historier» i en faglig kontekst.

    Liker

    1. Takk for kommentar. Det er et viktig tema. Mye kan læres gjennom øvelsesrom og også gjennom historier som knagger. Likevel, det viktigste vi lærer studenter er «å lære» i videre praksis og jobb, en oppmerksomhet ut fra den basen de står på når de er ferdig utdannet. Du gjør en god jobb der Pia.

      Liker

  2. For ei vakker og innholdsrik fortelling 💕For meg som underviser i 3. Studieår tenker jeg at sykepleierstudentene som kommer ut i praksis i eldreomsorg, psykisk helse og hjemmetjeneste ofte har samme opplevelse av og blikk på pasienter som du hadde på Anny. For oss er utfordringen å utdanne kunnskapsrike sykepleiere uten å avlære en allerede ervervet eller medfødt omsorgsevne og risikere å «helle barnet ut med badevannet»

    Liker

    1. Takk Sylvie. Du er inne på noe vesentlig der. Jeg husker egen praksis hjemmetjeneste/psykisk helse. Etter å ha lest og tenkt mye på diagnoser, symptomer og behandling så var det krevende å ta med omsorgsperspektivet i møtet med noen av pasientene. Jeg var redd i noen situasjoner. Heldigvis, jeg hadde en trygg sykepleierveileder med masse tid til refleksjon sammen med meg mellom besøkene. Refleksjoner, også hvor Anny trådte frem i mitt minne som «syk» gjorde at jeg også så verdien av å ikke sykeliggjøre eller se symptomer overalt. I den praksisen lærte jeg mye om psykisk helse, og om meg selv og relasjoner mer generelt.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s