2019 – et år for å lytte og deretter handle mer

Nei, jeg snakker ikke om storhandel på Obs eller Høyer. Det er Texas i helsevesenet og tid for action.

Ti måneder igjen som medlem av forbundsstyret av Norsk Sykepleierforbund. Gjennom de siste tre år i denne posisjonen har jeg kjent på en stigende uro fordi jeg oppfatter en større avstand mellom det som «sykepleiere flest» er opptatt av og det vi løfter frem og legger vekt på i Sykepleierforbundet. Min aversjon mot applaus i styrerommet kommer kanskje nettopp av opplevelsen av en virkelighet som brenner. 

Jeg mener vi må lytte mer. Vi må lytte mer til hverandre og forsøke å redusere dikotomier fremfor å se gjennom sort/hvitt filter. På Facebook ser jeg etterhvert bare de jeg stort sett deler politisk syn med noe som gjør FB kjedeligere, men også meningene mine mindre utfordret. Det gjelder også i NSF. Kampene våre i NSF er virkelighetsnære nok. De kommer fra sykepleieres meninger gjennom de saker som er stemt frem på Landsmøtet. Vi har gjort mye godt arbeid knyttet til våre kamper og drift av organisasjonen, noe annet ville vært ufint å skrive om. I Forbundsstyret arbeider vi politisk overordnet, men av og til blir dette så overordnet at også jeg mister tråden og tar meg i å tenke; «Er dette viktig og hvem er det viktig for

IMG_6928.JPG

Jeg har lyttet til sykepleiere i kommunene som opplever at verken arbeidsgiver (KS) eller NSF tar de og deres livsviktige kompetanse på alvor når de lønnes såpass mye lavere enn på sykehus (Spekter). Et sykepleierløft som innbefatter en selvfølgelig lønnsøkning, men også anerkjennelse for fagledelse og fagutvikling  er nødvendig i kommunal sektor i 2019. 

En skikkelig flink student jeg kjenner – en som vil få seg jobb hvor som helst – ønsket ikke bare å forhandle om lønn for å ta jobb i kommunen, men også om fagutvikling satt opp i hennes turnus. Hun hadde sågar lagt en plan for arbeidsgiver om hvordan hun kunne gi noe tilbake gjennom internundervisning hver uke. Flere av de øvrige ansatte på avdelingen hadde fortalt henne at de ikke kunne utføre elementære oppgaver som å måle blodtrykk eller blodsukker, så behovet var i hennes øyne udiskutabelt. Arbeidsgiverens svar: «Vi forhandler ikke på faglig kompetanseheving, kun på lønn». Resultatet i dette tilfellet er at den aktuelle studenten ikke tar seg jobb i kommunen.

NSF skal snakke lønn, men vi skal også snakke fag fordi det nettopp ikke er en todeling hvor det ene utelukker det andre. Flinke fagfolk krever mulighet til å utvikle seg i sykepleiefaget og anstendig lønn er en selvfølge. 

Kommunalt ansatte sykepleiere får ikke julegaver fra sin arbeidsgiver. Ingen jeg har snakket med har fått betalt julebord eller julelunsj. Kommunalt ansatte i tekniske avdelinger har fått julelunsjer, julebord og julegaver både fra leverandører og arbeidsgivere. Samme arbeidsgivere som sykepleiere og hjelpepleiere har! De samme sykepleierne går utendørs i all slags vær i hjemmetjenesten, og her i Tromsø så skraper de kommunens biler for sne og is før de setter seg inn og kjører ruta sin. Uniformen de har fått fra kommunen er ment for innendørsbruk og innbefatter ikke sko. De har privat tøy over uniform. Privat tøy som de går inn i hjem hvor problemområdet er multiresistente bakterier. De har ingen tillegg for klesvask, og heller ingen rutiner for vask/rens. Igjen, uten å være avindsjuk – se på teknisk avdeling sine ansatte der de står i sine goretex og fleeceklær, ordentlige vintersko, luer og hansker i oppvarmede garasjer for bilene sine. Samme arbeidsgiver – kommunen! Som i tillegg klager på høyt sykefravær blant sine sykepleiere. Hvordan er det mulig å gjøre en så utrolig forskjellsbehandling av ansatte? 2019 må bli et år for anerkjennelse av sykepleierne og pleietjenesten i kommunene. Dette er i sannhet både grunnmuren og en bærebjelke i vårt helsevesen. 

Jeg har lyttet til sykepleiere på sykehus. På beskrivelser av omorganiseringer, personalmangel og ugudelig mange avvik til tross for at avvikssystemet er så tungrodd at mørketallene er enorme. På akuttsykepleiernes historier om å mangel på folk og fulle avdelinger. Høyspesialiserte sykepleiere som sier opp begrunnet med «for stor arbeidsbelastning». Disse sykepleierne har for lengst blitt vant til ikke å få julegave og betale gilder selv – med streng beskjed om «kun en pølse hver». Det skremmer meg at ingen av de sykepleierne jeg kjenner vil anbefale sine barn å arbeide som sykepleier til tross for at de samtidig beskriver at utdanningen var og er viktig og at yrket gir dem mye. De skriver formelle brev, de engasjerer tillitsvalgte og kontakter svært sjelden media fordi de er lojale og vil ikke skremme pasienter unødig. Vi må lytte mer til dem som kjenner på hverdagen der ute, og ikke minst til de løsningene som de forslår. Lønn er rekrutterende og ment for å beholde kan hende særlig intensivsykepleiere som vi nasjonalt har enorm mangel på. Sykepleierne krever likevel ikke bare lønn, de kommer med langt flere forslag som angår faglig kvalitet, effektiv drift og løsninger som skaper arbeidsglede. Det er håp!

S1ilpLrhSeCOuXx8c5y+%A

Jeg har lyttet til sykepleierstudenter. De som kaller noe av pensum for «fluffy», de som observerer mangler ved helsetjenesten på alle nivå og som kommer med forslag på løsninger for bedre kommunikasjon mellom tjenestenivå, vedtaksoppfølging, forbedringer av rutiner og prosedyrer, på endring av perspektiv på behandling av psykisk syke og foreslår løsninger for at sykepleierstudenter skal ville ta seg jobb i kommunen. Fra NSF ber de om hjelp til å forstå hvordan de skal gå frem for å få praksisplasser som gir de «et sted å lære og ikke bare være», og deretter et arbeid med rom for faglig utvikling, godkjent turnus, rettigheter knyttet til lønn og ferie og kanskje vet vi om noen steder det er et godt arbeidsmiljø? De er vel verdt å lytte mer til.

Jeg vet at lidelseshistorier er krevende å lytte til, og jeg vet at NSF på et overordnet plan ikke kan «gå ned i puddingen». (Internt forbundsstyreprat)Det er bare det at om vi ikke har smakt på puddingen så kan vi heller ikke si noe om hva som bør endres av smakstilsetning eller konsistens.

I mitt hode skal ikke NSF snakke om effektivisering og vi skal ikke snakke om produksjon av studenter eller pasienter. Vårt fokus er faglig kvalitet, samfunnsnytte og gode arbeids- og lønnsvilkår for våre medlemmer. Der er vi eksperter nettopp om vi lytter til våre medlemmer med føttene godt plantet i det som per nå høres ut til å være ei skikkelig tung hengemyr. Vi skal snakke om problemområder. Det er eneste måten å få frem barrierer på, og deretter være i stand til å snakke om løsninger. 

For å avslutte med det jeg begynte med, det er viktig også å snakke med de som utfordrer mitt bilde av helsetjenesten. De sykepleierne som syns hverdagen deres har blitt lettere og bedre de siste ti år, de som presenterer de gode løsningene på hvordan sykepleiefaget utvikles i tråd med helsetjenestens krav og pasientenes behov, de som forteller om det som er gøy og riktig på arbeidsplassen sin. 

Jeg skal lytte mer i 2019. For å lytte godt trenger vi å redusere støy og minske avstand både geografisk og med tanke på perspektiv. Jeg vil lytte mer etter ulike stemmer og dermed gjøre meg og NSF bedre rustet til å påvirke i den retningen som er nødvendig for pasienter, for sykepleiere og for samfunn. 

Godt nytt år!

fullsizeoutput_a4ad.jpeg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s